Månedens gledesspreder

Foto: RicardoFoto 
Tekst: Morten Sangvik

Kari Sangro Olestad fikk cerebral parese under fødselen som følge av oksygenmangel, med påfølgende hjerneblødning og hjertestans. Hun kan bruke tre kvarter på å kneppe knappene i skjorta, og de ukontrollerbare bevegelsene gjør at en gryte med varmt vann kan være livsfarlig for henne. I dette intervjuet forteller hunom mobbingen, om hvordan andre forholder seg til henne, og om den fire uker lange ekspedisjonen til Snøhetta sammen med Lars Monsen. Ekspedisjon «Ingen grenser» ble fulgt av 1,4 millioner nordmenn.

Mest sette program

1,4 millioner seere er nok til å utkonkurrere både «Nytt på Nytt», «Norsk Attraksjon», «Skavlan» og alle andre TV-programmer med god margin. Kari var ikke forberedt på all oppmerksomheten.

– Jeg synes egentlig ikke jeg gjorde så mye ut av meg på denne turen. Før programserien startet, regnet jeg med å være blant dem som fikk minst oppmerksomheter, forteller hun.

Der tok hun feil. 4970 personer liker Kari på Facebook; 1551 av dem snakker om henne; 2002 personer likte at hun minnet om siste episode av «Ingen Grenser», og 345 kommenterte innlegget. Mediene oppdaget snart at det norske folk elsker Kari. Hun ble en medieyndling.

Ekstem pågang

– Det har vært ekstremt mye mediepågang, og jeg kan ikke lenger gå noe sted uten at folk kjenner meg igjen og kommenterer turen vår, smiler jenta som ikke helt har vent seg til kjendistilværelsen.

Hun forteller at det er slitsomt med all oppmerksomheten, men at det mer enn noe annet er hyggelig og at all oppmerksomheten har hatt et positivt fortegn.

Intet øye var tørt i de tusen hjem da Kari og de andre deltakerne endelig nådde toppen, 2286 meter over havet, og slapp jubelen og gledestårene løs. Bildene beveget alle som så dem. Hva tror hun denne programserien har gjort med folk?

– Jeg håper den har vært til inspirasjon for både friske og funksjonshemmede – at folk ser at mye er mulig bare man vil det nok. Mange har sagt til meg at de har begynt å tenke litt annerledes, at de blir minnet om at de ikke har så mye å klage over. Også håper jeg at denne programserien kan gjøre avstanden til funksjonshemmede litt mindre. At når en har blitt kjent med oss gjennom serien, virker funksjonshemmede generelt litt mindre fremmede, sier hun.

Derfor mobber vi hverandre

I friminuttene på ungdomsskolen ble Kari mobbet. Guttene gjorde narr av måten hun snakket på, og hermet etter de ukontrollerte spasmebevegelsene. Har hun noen tanker om hvorfor det er sånn, hvorfor vi mobber hverandre?

– Jeg tror det er todelt. Det ene er uvitenhet, at man ikke forstår hva man gjør. Også tror jeg det er et forsøk på selvhevdelse. Man tenker at man kan fremheve seg selv ved å rakke ned på andre. Moren og faren min prøvde å si til meg at det var de andre som hadde et problem og ikke jeg, men det hjelper ikke så mye når man er barn, smiler hun.

Snakket til som et barn

Også i voksen alder er Kari vant til at folk behandler henne som om hun var tilbakestående.

– Jeg har ofte opplevd at folk snakker til dem som er med meg i stedet for til meg, eller at de snakker til meg som om jeg var et lite barn. Men dette har faktisk endret seg litt etter TV-serien. Nå synes jeg folk henvender seg til meg meg respekt, det er jo kjempebra hvis det fortsetter, sier Kari.

Ikke smittsom

Kari opplever at mange blir usikre i hennes nærvær. Hvordan ønsker hun at vi skal oppføre oss i møte med funksjonshemmede?

– Mange unngår oss mennesker med funksjonshemming, kanskje fordi det virker fremmed og skremmende; eller fordi en ikke vet om vedkommende kan kommunisere på vanlig måte. Jeg skulle ønske en ikke var så redd for å prøve! Jeg vil at folk skal oppføre seg på samme måte overfor meg som overfor alle andre. En må kanskje være litt tålmodig, men jeg er ikke smittsom.

Blandede Følelser

Det er med blandede følelser Kari Sangro Olestad avslører at hun har tenkt å delta i Norges største jentelangrenn, Inga-låmi.

– Da jeg nevnte for noen at jeg kunne tenke meg å gå Inga-låmi var det egentlig bare en morsom tanke, men når det først var sagt var det liksom ingen vei tilbake. Men jeg liker å trene og har blitt veldig glad i å være ute etter denne ekspedisjonen. Så får tiden vise om Inga-låmi er noe for meg, avslutter hun.