Femti frivillige håndballtimer

Foto: Oda Hveem Tekst: Morten Sangvik

Torill Myrstuen jobber i en barnehage med litt over hundre barn og voksne. En barnehage som har så lavt fravær at Torill i 2010 ble invitiert til statsministeren for å forklare hva som er hemmeligheten bak en nærværsprosent på hele 95,5. Jobben som styrer i barnehagen ville løst fritidsproblemene for de fleste av oss, men i dette intervjuet forteller Torill og mannen Morten hvorfor de ved siden av to fulle jobber, velger å bruke opp i mot femti frivillige timer i uka på håndball.

Møtet med statsministeren

Det var kommunal- og regionsminister Liv Signe Navarsete som først lot seg imponere over Torill Myhrstuen og Solheim barnehage på Gran. Navarsete besøkte barnehagen for å lære om hvordan de jobber for å redusere fraværet. Dette møtet førte til at Torill senere ble invitert til hovedstaden for å snakke med Jens Stoltenberg og statsrådene Hanne Bjurstrøm, Liv Signe Navarsete, Kristin Halvorsen og Karl Erik Schjøtt Pedersen.

Hva hadde du å fortelle dem?

– Det er mange faktorer som spiller inn på fraværet. Vi har minst to medarbeidersamtaler i året fordi det er viktig med en god dialog, hvis noen er syke ringer vi og sender blomster så de skal vite at de er savnet, vi har en egen fest- og kreativitetsgruppe som sørger for at vi har det morsomt både på og utenfor jobben, og vi har hver vår hemmelige venn som vi i det skjulte forsøker å gjøre det litt ekstra hyggelig for. I tillegg mener jeg det er viktig at alle opplever medbestemmelse og får muligheten til å påvirke sin egen hverdag, sier Torill Myhrstuen.

Frivillighet som livsstil

Ekteparet er og har vært innom alle tenkelige funksjoner i håndballklubben. Til sammen bruker de opp i mot femti frivillige timer i uka på håndball ved siden av fulle jobber. Morten startet med håndball da han som attenåring møtte Torill. Siden den gang har han spilt en lang rekke roller både på og utenfor banen, og det er mange roller å velge mellom. Gran Håndballklubb har intet mindre enn 23 lag på ulike alderstrinn og nivåer.

Men hvor henter de to entusiastene motivasjonen fra?

– For meg er den største motivasjonen selve arbeidet med ungdommene. Det å gi dem noen rammer de må forholde seg til og så være der når de opplever at de mestrer det. Jeg trives med rollen som litt forelder, litt lærer, litt psykolog, litt lege og litt trener. Noen trenger litt oppdragelse, andre trenger litt trøst. Jeg kan nesten ikke forestille meg et liv uten håndballen, men det er riktig at vi bruker mye tid på det. Vi bruker så mye tid på det at det har blitt en livsstil. Vi går aldri på ski, smiler systemingeniøren som blant annet trenger Gutter 14.

Han kikker i taket og får et glimt i øyet når han kommer på en fin historie.

– Den største motivasjonen får jeg av å se en spiller som scorer sitt første mål i sesongens siste kamp, og eksploderer av glede over endelig å ha lykkes med noe han har jobbet for hele sesongen.

Størst glede i livet

Torill er enig. Hun har selv vokst opp i håndballhallen og har det i blodet.

– Arbeidet med ungdommene er det viktigste, jeg liker veldig godt å lære fra meg. I tillegg er det jo en fantastisk sport! Det kommer tl å bli helt forferdelig å slutte når kroppen en gang forlanger det, jeg tror en har det bedre når en brenner for noe. Engasjementet i håndballen er blant de tingene som gir meg størst glede i livet, forteller hun.

Hun er blant annet sportslig leder, trener for Jenter 14 og spiller selv på Veteranlaget.

Det er lite snakk om poeng og trofeer. Hvor viktige er egentlig resultatene?

– Sjansene for å vinne er en verdifull gulrot, men det er viktig at ambisjonene står i forhold til evner og ønsker. Det finnes mange eksempler på trenere som har helt andre ambisjoner enn resten av laget. Da forsvinner mye av moroa, mener de to.

Når vi spør om de har noen kommentarer til slutt, kommer et aldri så lite rop om hjelp.

– Vi blir kjempeglad når foreldrene orker å engasjere seg, jeg skulle ønske litt flere gjorde det. Hvis det finnes noen der ute som kunne tenke seg å bidra litt på treningene eller kanskje være med i en ryddekomité eller noe ville det være til stor hjelp, smiler en håpefull Torill Myhrstuen.